Det kan føles vanskelig å sette ord på tanker og oppfatninger i det offentlige rom når det er så mange av dem. Hvor skal du begynne, etter så lang tid? Og hva skal du prioritere, når det er så mye å bry seg om? Kan du mene noe om Palestina når det er så lenge du har uttrykt noe om Ukraina? Og er det smålig å være opprørt over barn og skjerm og algoritmer og russetid vs. eksamen når verden brenner?
Etter mange år i dvale, sparker jeg liv i bloggen igjen. For å tvinge meg sjøl til å melde meg på samfunnsdebatten og ikke bare gå rundt og ergre meg i eget sinn. De gamle innleggene får bli værende, de er en del av den jeg var – og den jeg er.
Elin, 46 år.
Elin Dahling 