Har du noen gang skrevet en roman? Da veit du i tilfelle at det ikke er gjort i en håndvending. Du veit også, med stor sannsynlighet, at det krever pågangsmot, sendrektighet, og framfor alt viljestyrke, til å sloss mot de bedrevitende stemmene inni hodet som til det kjedsommelige messer «dette får du ikke til».
Under et motivasjons- og inspirasjonskurs, siterte Linn Ullmann Thomas Edison når hun snakker om det å skrive en roman: «Genius is 1% inspiration, and 99% perspiration.» Hadde hun ikke med inderlighet forkynt hvor vanskelig det er å være forfatter, og hvor hardt arbeid det faktisk krever, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden. Når det er som vanskeligst, leter jeg fram notatene mine fra kurset hennes, og minner meg sjøl på at dette først og fremst handler om beinhard jobbing. Som det går fram av selvbiografiske Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, sliter til og med Haruki Murakami i skriveprosessen. Du kan ha så mye talent du bare vil, men det betyr ingenting, så lenge det ikke ledsages av fokus og utholdenhet, hevder han.
«Jeg må hamre løs på fjellet med meisel og grave et dypt hull før jeg kommer til kreativitetens kilde. For å skrive en roman må jeg presse meg selv hardt fysisk, legge ned masse innsats og tid, og for hver roman jeg går løs på, er jeg nødt til å grave hullet på nytt.» Haruki Murakami
Det er ingen som har bedt meg om å skrive en roman, jeg kan ikke en gang være sikker på om noen vil lese den når den er ferdig. Jeg får ikke lønn for å skrive roman, det koster meg snarere sparepenger. Jeg sliter konstant med dårlig samvittighet, og er nødt til å føre et til dels asosialt liv. Hvorfor gjør forfattere dette mot seg sjøl, lurer du kanskje på. Jeg også. Så husker jeg hvordan jeg glemmer at jeg skriver når jeg først er kommet i gang, og hvor tilfredsstillende det er å gi liv til personer som i grunn kun eksisterer inne i mitt eget hode.
Smerte er uunngåelig, skriver Murakami, men lidelse velger du sjøl.
Tidligere publisert på dahlings.wordpress.com
Elin Dahling 