Det er gått fem år. To av klodens flotteste kvinnemennesker og jeg var på vei ned fra Fløien. Norskingene hadde overvurdert meksikanske Maricelas evne til å bestige små fjell, og jeg hadde lattermildt vondt av henne der hun stavra seg ned fløisvingene. Et sted i trappene på vei ned til Bryggen fikk vi nyss om at noe hadde hendt i Oslo. Terrorangrep? Ånei, ikke det. Ytterligere polarisering mellom «muslimene» og «oss». Nei, nei, nei. Ikke det, bare ikke det. Vi blei sittende foran nyhetssendingene den ettermiddagen, den kvelden, natta, lamslåtte, målløse. Sorgen satt som ei klo i kroppen, så fast og hjerteskjærende at den nok aldri helt vil slippe taket.
Noe brast den 22. juli 2011. Det var ikke engang verden som hadde kommet for å ta oss. Det var «en av våre» som bomba, skøyt, drepte, myrda, henretta uskyldige, engasjerte mennesker. Vi blei angrepet på hjemmebane av en medspiller. Det som brast, kanskje mest av alt, var den gode, varme, sjølsagte følelsen av at i Norge, i vesle, grisgrendte Norge, er vi trygge. Maricela kommer fra et av verdens mest voldelige og farlige (og makelaust vakre!) land. Kunne ikke hun ha fått ta med seg minnene fra verdens tryggeste land hjem til México uten blodstenk? Lystige minner fra ei forblåst Hardangervidde, kjip spekemat på ei veikro på Valdresflya, regnvær i nydelige Stryn, strålende sol med gode venner på Hvaler og erindringen om de støle beina fra fløituren. I stedet blei alle disse mentale bildene farga av en nasjon i sjokk, sorg og avmakt.
For vi var ikke sinte. Vi blei aldri ordentlig sinte. Vi skulle liksom tie drittsekken ihjel med godhet. Ikke la han få oppmerksomhet. Holde sammen. Og vi skal det, holde sammen, og vi skal være gode, skikkelige folk. Hel ved. Men vi kan ikke tie, vi skal ikke glemme og vi skal aldri slutte å bekjempe meningene og handlingene til de jævlene hvis eneste hensikt er å dyrke hat og splitte folk for å skape uro, usikkerhet og konflikt. Det spiller ingen rolle om det er en hjernevaska IS-terrorist, en forkvakla Anders Behring Breivik, en lumsk tyrkisk diktator, en potensiell Trump, en forstyrra tenåring som har fått fatt på et automatvåpen, korrupt meksikansk politi eller en iskald narkobaron (ofte to sider av samme sak, for øvrig) som vil ødelegge.
Vi må ikke la oss polarisere. Vi er bare vi. Kultur og religion og alskens oppdikta drit til side, så er vi bare folk. Kjøtt og vann og blod, et bankende hjerte og en og annen brilliant idé. Ikke la noen få gærninger påvirke oss til å tro noe annet.
Foto: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/fd/Ut%C3%B8ya_2.jpg
Elin Dahling 