Jeg er blodfan av norsk offentlig gratis utdanning, som elev i alle ledd, som forhenværende lærer i grunnskole og i videregående, og nå som politisk lobbydame for høyere yrkesfaglig utdanning.
Jeg er hundre prosent overbevist om at barn med ulik bakgrunn skal møtes i samme klasserom, ha de samme mulighetene og være en del av det samme fellesskapet – det er sjølve bærebjelken i Norge. Derfor svir det så inn i hampen å innrømme at vi har krøpet til korset og sender eldste dattera på privatskole når hun starter i åttende til høsten.
Det var virkelig ikke planen, men jeg hadde faktisk lovt at Ly skulle få slippe å gå på nærskolen, av flere grunner, inkludert at Brunla ungdomsskole råtner på rot. Vi skulle heller benytte oss av rett til fritt skolevalg å søke på en ungdomsskole med en mer tverrfaglig prosjektbasert profil, men vi fikk avslag. Begrunnelsen var økonomi og kapasitet. Larvik kommunestyre prioriterer nok en gang å smøre lærerkrefter, elever, og et allerede skrantent opplæringsbudsjett tynt utover mange små skoler i hele kommunen, heller enn å vedta ny og anbefalt skolestruktur.
Det fikk meg til å stille et ubehagelig spørsmål: Snakker vi egentlig «like muligheter» når kommuneøkonomien rakner?
Larvik kommune har over flere år vært i en krevende økonomisk situasjon. I 2024 varslet en allerede økonomisk ganske skakkjørt kommune innsparingstiltak på rundt 178 millioner kroner. Samtidig beskriver kommunen sjøl en situasjon med lave inntekter (mange pensjonister, mange uføre og rekordhøyt antall unge utenfor arbeid og utdanning), høy gjeld og økende kostnader.
Dette er ikke bare tall i et budsjett. Det merkes i hverdagen til barn, foreldre og ansatte. Det merkes i skolebygg som forfaller, idrettshaller som ikke har vært pussa opp på førti år, søppelkasser som er blitt borte i bybildet og at kommunale blomsterbed lukes på dugnad.
Larvik kommune har sjøl dokumentert et enormt vedlikeholdsetterslep på kommunale bygg, inkludert skolene. Oversiktene viser behov for oppgraderinger og vedlikehold i for enorme summer, noe elever og ansatte ikke trenger rapporter for å forstå. De kjenner det på inneklimaet, ser det i veggene, i forfalne gymsaler og merker det på fulle blærer fordi doene er så ekle. Foresatte merker det i tillegg hver gang det blir kalt inn til dugnad for å male vegger i klasserom eller pusse opp skolebibliotek, oppgaver som tidligere var kommunens ansvar.
Vi okker og surver og trekker på skuldra, – og fortsetter å late som om dette ikke får konsekvenser.
Sannheten er at det går utover læringsmiljøet og arbeidsmiljøet. Og den kanskje farligste konsekvensen: jevnt avtagende tillit til den offentlige fellesskolen.
Når foreldre begynner å føle at de må lete etter alternativer, er det et varsko. Jeg veit om minst fem andre fra datteras klassetrinn som har søkt seg til et privat ungdomsskolealternativ i en annen kommune.
Det som er mest frustrerende, er at mye av dette handler om manglende politisk vilje og/eller mot til å ta vanskelige beslutninger.
Larvik har synkende barnetall, og vi diskuterer gjerne skolestruktur, men mangler totalt handlekraft. Små skoler opprettholdes til tross for at økonomien er pressa og fagmiljøene blir sårbare. Det er innmari koselig å love at «ingen skoler skal røres», men realiteten er at det er samfunnsøkonomisk galskap å ikke gjøre det. Ingen er motstander av nærskoler, men til sjuende og sist handler det om å tilby utdanning av lik kvalitet til alle barn. Barn trenger trygge skolebygg, stabile fagmiljøer og nok voksne rundt seg, og de ansatte fortjener et arbeidsmiljø som gjør det attraktivt å bli værende i yrket.
Larvik har attpåtil tatt politiske valg som gjør den økonomiske situasjonen enda trangere. Forrige kommunestyre viste mot og innførte eiendomsskatt for å kunne spytte mer midler inn i blant annet helse og oppvekst. Noen måneder seinere gikk Høyre og Frp til valg for å fjerne eiendomsskatten, og flertallet syntes tydeligvis det var en glimrende plan for framtida. Ikke tør vi å innføre turistskatt, heller, til tross for at Larvik er blant Norges største feriekommuner, med enorme sesongbelastninger på tjenester og infrastruktur.
Så hvordan skal man egentlig finansiere velferden? Ordfører Birgitte Gulla Løken (H) fortjener ros for å løfte det skeive kommunale inntektssystemet opp på nasjonal dagsorden. Det burde jo hæern fløtte meg ikke bety noe hvor du vokser opp i landet – unger har lik rett til å være del av en fellesskole av høy kvalitet, med flinke og mange nok ansatte rundt seg, i forsvarlige og verdige skolebygg. Alternativet er større forskjeller blant barn, med de ringvirkningene det har.
Når nevnte ordfører og flertall i Larvik kommunestyre ikke evner å kompensere for svak omfordelingspolitikk gjennom økt skatt eller endra skolestruktur, er jeg personlig frista til å rope på statsråder og stortingspolitikere.
Hva med å i større grad øremerke for å sikre at de yngste blant oss får likere forutsetninger i skoleløpet? Hva med å sette en minimumssats per skoleunge i hvert kommunale skolebudsjett og sørge for at pengene strekker til og brukes der de skal? Blir det for mye overformynderi, sier dere? Kanskje en bedre løsning er å legge opplæringsfeltetet direkte inn under statlig styring i det nye Fellesskoledepartementet.
Ellers må vi tørre å si det som det er: At fellesskolen i praksis er i ferd med å bli forskjellsskolen.
Se også harselering over Larviks dårlig kommuneøkonomi på Nytt på nytt (NRK) 19. januar 2024.
Elin Dahling 
Legg igjen en kommentar