I går, en helt vanlig mandag i mai, midt i henting i barnehage og mens skoleungene gjorde seg klare for trening, fikk vi besøk av parlamentarisk leder Tonje Brenna (Ap). Det vi skulle snakke om var noe som egentlig burde være ganske enkelt, men som i praksis er blitt vanskelig: barn, smarttelefoner, og sosiale medier.
Mine barn (12, 9 og 2 år) vokser opp uten smarttelefon, og de er ikke på sosiale medier. Ikke fordi vi er spesielt strenge, men vi er opptatt av språklig og sosial utvikling som i minst mulig grad skal være algoritmepåvirka. De får se på fjernsyn (!), inkludert Netflix og HBO etc., så lenge serier og filmer foregår på originalspråket, og vi har en hus-pad som kan brukes til lydbøker og musikk. Så klart skal de få slappe av med underholdning, som alle andre, men uten ferdig utvikla forntallapp, trenger de tydelige rammer for å skjermes fra plattformer som er designa for å gjøre dem avhengige.
Det er lett å fremstille dette som et individuelt valg, og noe hver familie må finne ut av selv. Her i huset har det vært tilstrekkelig å sette grenser basert på egne prinsipper, men det er faktisk også et politisk spørsmål.
For fram til nå har det i praksis vært opp til foreldre å stå aleine i møte med sterke kommersielle krefter og et enormt sosialt press. Når «alle andre» er på, blir det vanskelig å si nei – selv når man innerst inne veit at det er riktig å holde igjen.
Derfor er det så viktig og riktig at regjeringa nå tør å kline til med forbud og tydelige rammer. Anbefalinger virker ikke. Beskjed fra myndighetspersoner om at det bare er å gjøre sånn og sånn og ha strenge regler, virker ikke.
Aldersgrenser på sosiale medier finnes jo, men de håndheves i liten grad, og mange av dagens 13-åringer har allerede i lang tid sammenlikna seg med glansbilde-babes og rippa fyrer med skarpe jawlines og sett hardcore porno, samtidig som de holder liv i sine snap-streaks.
Hvis vi mener alvor med å beskytte barn, må vi også være villige til å regulere, og ansvarliggjøre tek-gigantene. Pessimister og motstandere av aldersgrense vil ha det til at det er umulig å håndheve, og/eller et det er innskrenking av barns rett til å ytre seg. De mener kanskje også at vi ikke trenger aldersgrense på sprit fordi det er mulig å skaffe seg alkohol uten leg, eller at 14-åringer kan kjøre bil og fyre opp en sigg fordi det tross alt bare er å ta mammas nøkkel og sette seg bak rattet. (Og sist jeg sjekka var det ingen menneskerett å publisere på internett.)
Jeg håper at mine tre relativt analoge Pippi-døtre har og får mange venner som også foretrekker å leke og herje uten at det ligger små datamaskiner i lommene som stjeler oppmerksomhet – og kanskje til og med hemmer frilek og fjas fordi det alltid foreligger en frykt for at noen filmer det.
Dette handler ikke om å være teknologifiendtlig, men å erkjenne at barndom først og fremst bør foregå alle andre steder enn på digitale plattformer.
——
Østlandsposten 5. mai 2025:
Har sagt nei til barna: – Uaktuelt med fri tilgang.
https://www.op.no/familien-merker-en-endring-det-er-uaktuelt-med-fri-tilgang/s/5-36-1916131
Aftenposten, 25. november 2024:
I denne familien er smarttelefon byttet ut med «dumtelefon» for sjetteklassingen Elin Dahling har skrevet under på løftet. 25. nov. 2024 – Norge
https://www.aftenposten.no/norge/i/QMa3Ox/barn-faar-smarttelefon-stadig-tidligere
Elin Dahling 
Legg igjen en kommentar