Jeg nærmer meg 50 år. Det betyr at jeg har levd et helt voksent liv i et Norge utenfor EU – uten å ha fått muligheten til å stemme over det sjøl.

Folkeavstemningen i 1994 var tre år før min myndighetsalder, så resultatet fra den gangen er i all hovedsak basert på hva henholdsvis den store generasjonen, den stille generasjonen og boomerne stemte, i en helt annen geopolitisk virkelighet enn der vi er i dag.

På årsmøtet til Europabevegelsen Vestfold.

Og resultatet? 52,2 stemte nei, 47,8 stemte ja, altså relativt jevnt, ikke ulikt resultatet i 1972. At mer enn tre tiår har passert, uten at vi har vært i nærheten av å seriøst og konkret begynne å planlegge en ny folkeavstemming, er et alvorlig demokratisk problem. Det er kanskje også hovedgrunnen til at meningsmålingene fortsatt heller mot nei. Befolkningen er dårlig opplyst om hva EU faktisk er, hva det betyr å være med, og hva de skumleste konsekvensene av å bli stående utafor er.

Norge står tross alt ikke utenfor EU som sådan. Sjøl om vi ikke er medlemmer, er vi tett knyttet til unionen gjennom EØS-avtalen. Vi implementerer lover og regler, vi tilpasser oss beslutninger, og vi påvirkes av politiske prosesser vi ikke er en del av.

Vi fører med andre ord mye EU-politikk, men uten å ha en formell plass ved bordet. Dette blir stadig tydeligere i utenriks- og sikkerhetspolitikken. EU spiller en sentral rolle i håndteringen av krig, konflikt og menneskerettigheter. Når Europa samler seg om sanksjoner, støtte til Ukraina eller strategier overfor autoritære stater, står Norge utenfor rommet der beslutningene tas.

Det er ikke en holdbar posisjon i lengden. Hvis vi i praksis fører samme politikk, burde vi som folk være mer oppmerksomme på det, og vi burde sitte ved bordet der politikken formes.

Det handler om mer enn innflytelse. Det handler også om sikkerhet. EU har en gjensidig forsvarsklausul som slår fast at dersom et medlemsland blir angrepet, har de andre landene plikt til å gi støtte og bistand (artikkel 42.7 i EU-traktaten).

Stortingsrepresentant Arild Hermstad (Mdg) stilte skriftlig spørsmål om regjeringen vil gå i dialog med EU om at Norge kan omfattes av EU-traktatens artikkel 42.7, og fikk svar fra Utenriksminister Espen Barth Eide den 13. februar 2026. Han understreker at det kun er EU-land som omfattes av traktaten, og at vi som EØS-land ikke kan påberope oss de rettigheter som EU-medlemmer har.

I en tid der krig igjen er en realitet i Europa, og det begynner å bli umulig å ta alliansepartner USA på alvor, er det vanskelig å forstå hvorfor Norge frivillig velger å stå utenfor et sterkt europeisk fellesskap. Vi er medlem av NATO, og det er avgjørende (nå også for en svoren pasifist og evig antiimperialist), men med et svært uforutsigbart USA og ditto løse kanoner som stormaktene Kina og Russland, handler sikkerhet i Europa i økende grad også om politisk og økonomisk samordning – ikke bare militære allianser.

Å være utenfor EU betyr mindre innflytelse, men også svakere tilknytning til et bredere europeisk fellesskap i en mer urolig verden. Nå står trolig også islandsk EU-medlemskap for tur, da det er folkeavstemning om landet skal gjenoppta søknaden om EU-medlemskap fra 2009 i august i år.

I de simulerte klasseromsdebattene på Østersund ungdomsskole i 1994, fikk jeg argumentere på ja-sida. Og hadde jeg fått muligheten, ville jeg allerede den gang stemt for det europeiske fellesskapet.

EU er verken frelse eller quick-fix, men alternativet – å stå utenfor og likevel være bundet til beslutningene – er demokratisk helt på trynet, og politisk og økonomisk risikabelt.

Det er urimelig at alle i Norge født etter 1977 aldri har fått muligheten til å ta stilling til dette spørsmålet.

Vi trenger en ny folkeavstemning. Ikke for å bekrefte fortiden – men for å gi dagens velgere ansvar for fremtiden.

Sjekk Europabevegelsen for masse nyttig informasjon!