Hvilken nasjon med respekt for seg selv ville i dagens samfunn ha angrepet et land uten et militært forsvar? Har det lille latinamerikanske landet Costa Rica funnet nøkkelen til trygghet gjennom sin dedikasjon til fred?

Ønsker du fred, vær klar for fred / Ekte styrke kommer av fornuften. (Fra University for Peace, Costa Rica.)
Ønsker du fred, vær klar for fred / Ekte styrke kommer av fornuften. (University for Peace, Costa Rica.)

«Hvorfor ha en hær når den ville vært så liten at den umulig kunne ha forsvart oss?»

Dette svarer ofte en tico når h*n blir spurt hvorfor Costa Rica ikke har hær. Det er nå snart 70 år siden Costa Rica avskaffet militæret og opprettholdt sitt demokratiske styresett uten beskyttelse av en nasjonal hær.

Den første desember 1948 samlet landets president José Figueres Ferrer og andre representanter for det nasjonale styret seg i militærets hovedkvarter og annonserte foran en totalt uvitende forsamling at hæren skulle oppløses, våpen inndras og landets sikkerhet skulle være politiets, eller Guardia Civil, sitt ansvar. Nøklene til kasernen ble overrakt ministeren for utdannelse med løfte om at midlene som tidligere gikk til militære formål nå ville bli tildelt skole- og utdanningssektoren. Bygningen ble senere gjort om til kultursenter og eksisterer i dag som Museo Nacional.

Bare ni dager senere ble det militærløse landet satt på prøve da styrker for Figueres’ argeste motstander, Rafael Angel Calderón Guardia, som med støtte fra nicaraguanske tropper invaderte landet fra nord. Konflikten ble løst i løpet av to uker med diplomatisk hjelp fra Organisasjonen for de Amerikanske Stater (OAS), og en pakt om fred mellom de to landene ble underskrevet. I april påfølgende år forsøkte General Edgar Cardona seg på et militærkupp, forøvrig en paradoksal handling ettersom han tok hovedæren for oppløsingen av hæren i åpningstalen den første desember. Kuppforsøket mislyktes og i juli samme år ble det foreslått å legge til en artikkel (12) i konstitusjonen som garanterer at Costa Rica ikke skal ha en permanent hær. Olatio Ulate Blanco overtok som president og startet arbeidet for å få landet til å fungere uten hær. I 1953 ble Figueres gjenvalgt og fremtiden for konstitusjonens Artikkel 12 var sikret. Han gjorde klart at høyt på hans agenda stod ønsket om å gjøre Costa Rica til et symbol for anti-militarisme, men hadde likevel problemer med å redusere landets væpnede styrker. Samtidig la han ikke skjul på sin avsky for diktatorisk styresett, en holdning som ikke styrket forholdet til diktatoren Somoza av Nicaragua. To år inn i sin presidentperiode ble det bokstavelig talt forsvarsløse landet angrepet på nytt fra nord. Styrkene bestod av tilhengere av Calderón, samt representanter for presidentene av Cuba, den Dominikanske Republikk, Colombia og Venezuela som alle beskyldte Figueres for kommunisme. Igjen måtte OAS’ diplomatiske krefter tas i bruk og en ny pakt mellom Costa Rica og Nicaragua så dagens lys etter fredelige forhandlinger.

Ved neste valg ble Mario Echandi Jiménez valgt som president og kampen for å virkelig avskaffe alle militære funksjoner ble satt i verk. Han begynte med å uttrykke sitt ønske om å tilbakelevere våpnene til de som hadde forsynt landet i bytte mot landbruksredskaper. Ved utgangen av 1959 var planen ’våpen for traktorer’ utarbeidet. I praksis solgte dermed Costa Rica våpen til USA, noe som vel kan anses som en historisk handling. I retur mottok landet et antall traktorer.

I tillegg til å styrke økonomien innen landbrukssektoren, har Costa Rica benyttet muligheten til å bruke de midlene de sparer på å ikke ha en hær på et godt offentlig helsetilbud og utdanning. «Vi skal erstatte hæren med en hær av lærere», ble det sagt, og i dag har en gjennomsnittlig tico gjennomført 13,9 års skolegang, og analfabetisme er praktisk talt utryddet, ifølge UNDPs Human Development Report. Landet med et folketall på rundt 4,6 millioner har en gjennomsnittlig forventet levealder på 79,4 år. I følge FNs utviklingsprogram er Costa Rica det landet i Mellom-Amerika med høyest levestandard og utvikling.

Samtidig er det de som stiller spørsmålstegn ved påstanden om at de ikke disponerer militære styrker. Guardia Civil, eller et slags militærpoliti, mottok spesialtrening fra amerikanske tropper i Panama på sekstitallet, og under Sandinist-opprøret i Nicaragua 1978-79 var den costaricanske innblandingen påfallende. CONCODOC, et dokumentasjonssenter for militærnekting etablert av War Resisters International (WRI), som løpende oppdaterer de militære tilstander i ulike land, har satt opp flere punkter som sår tvil rundt den angivelige ikke-eksistensen av en hær. De fokuserer på den omfattende treningen politistyrkene har mottatt, kommer med påstander om kjøp av avanserte våpen og peker på at det holdes en militærparade ved alle utdanningsinstitusjoner på landets frigjøringsdag.

Det vesentlige er likevel at det offisielt ikke eksisterer noen hær, at ticoene selv hevder at de ikke har noen hær, og at de er stolte av å ikke ha noen hær. De costaricanske presidentene har gjennom tidene holdt fast på påstanden om at de ikke har noe militære. I tre perioder forsvarte Figueres sine ideologier og politiske fremgangsmåter. Under et Europa-besøk i 1984 uttrykte daværende president Luis Alberto Monge sitt syn på viktigheten av Costa Ricas nøytralitet i militære konflikter. Han sa at nøytrale nasjoner må være uvæpnede.

«Vi er overbevist om, som vi har vært siden vi avviklet hæren for over 35 år siden, at fattige land ikke har ressurser til å finansiere både utdanning og en hær. Vi valgte utdanning, helseforetak og velferd for vårt folk. Det finnes inget alternativ, vi har ikke ressurser for begge deler. Vi kommer til å stå ved vårt valg.»

Nok et bevis for landets fredelige innstilling er tildelingen av Nobels Fredspris i 1987 til daværende president Óscar Arias for hans arbeid for fred i Mellom-Amerika.

Det store spørsmålet er hvorfor ikke flere nasjoner har sett hva Costa Rica har oppnådd og fulgt deres eksempel. Fra flere hold anses det som en tragedie at så få faktisk kjenner til eksistensen av det latinamerikanske landet uten militærstyrke. I sin tale under 55-årsjubileet for avviklingen av hæren i 2003, ba Kofi Annan om fred og global avvæpning. Samtidig oppfordret han andre land i regionen om å la seg inspirere av Costa Ricas verdifulle erfaringer.

Når vi ser på dagens situasjon med internasjonal krigføring, borgerkriger og geriljaaktivitet er det ikke lett å forestille seg en verden uten militære. Likevel finnes det altså et land midt i en verdensdel med en særdeles blodig historie som har bevist overfor vår voldelige verden at det finnes viktigere ting å bruke store deler av nasjonalbudsjettet sitt på enn våpen, bomber, jagere og tanks. Som bygging av skoler, utvikling av et omfattende utdanningssystem samt helsetilbud til alle. I motsetning til ren pasifisme dreier dette seg heller om fordeling av nasjonale midler med sunn fornuft. Som president Monge sa for tjue år siden og som fortsatt virker å gjenspeile den triste, men åpenbare realitet:

«Det eksisterer ingen militære løsninger.»

 

KILDER:

Bird, Leonard A. Costa Rica The Unarmed Democracy. London: Sheppard Press, 1984.

Bell, John Patrick. Crisis in Costa Rica The 1948 Revolution. Austin/London: The University of Texas Press, 1971.

Ameringer Charles D. The Caribbean Legion. Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 1996.

Biesanz, M.H, R. y K.Z, The Ticos. London: Lynne Reinner Publishers, 1999.

Reklamer