Allerede fra tiårsalderen var jeg en storkonsumerende leser. Jeg arva Tante Karis Frøken Detektiv-samlinger, leste alt, gikk løs på Bobseybarna, som på ingen måte kunne måle seg med den fortreffelige Nancy Drew, meldte meg inn i diverse ungdomsbokklubber, lånte bøker på bokbussen, på skolebiblioteket, fra Mammas brede utvalg av krim. Jeg leste. Mye og ukritisk, men det enorme volumet jeg pløyde meg gjennom i ungdommen, la garantert grunnlaget for en voldsom higen etter å skrive som aldri slapp taket.

Jeg husker ikke når jeg for første gang tenkte på å bli forfatter, men erindrer å en gang ha satt meg mål om å i alle fall skrive én bok. Der var bare et åpenbart problem; hva skulle jeg ha å skrive om? Men skrive, det skulle jeg, og begynte med mindre oppdrag som frilanser for Romerikes Blad mens jeg gikk på videregående, og fikk lage featureartikler for jentebladene Girls og In-side magazine. Det var så klart journalist jeg skulle bli, da fikk jeg skrive, og jeg trengte ikke å bekymre meg for min begrensa fantasi. For valgte jeg ikke alltid drøftingssjangeren når det var tid for å skrive stil på skolen? Jeg hadde jo ikke noe spesielt å skrive om, hadde ikke fantasi, mangla INSPIRSAJON.

Gabriel García Márquez (1927-2014)

Jeg studerte journalistikk ved University of Newcastle i Australia og fortsatte å levere reisereportasjer til In-side. Og jeg leste, ikke så mye pensum som litteratur. Naboen der jeg bodde, i et gammelt town house ved stranda med dohus i bakgården, fora meg med bøker. Om jeg skal skylde på noen for at jeg havna i Latin-Amerika, må det være nabodama som blant et titalls klassikere, lånte meg One Hundred Years of Solitude av Gabriel Garcia Márquez og Eva Luna av Isabel Allende. Under et år etter at jeg var uteksaminert fra Newcastle Uni, reiste jeg til México, med Don Quijote i ryggsekken og med planer om å ende opp i Gabo-land i Colombia. Jeg kom aldri lengre enn til Panama, men Gabos, Allendes og andre latinamerikanske forfatteres verker har brakt meg til Sør-Amerika til gangs.

Forfatterdrømmen lå der kanskje alltid, men fremdeles hadde jeg denne forestillingen om at jeg ikke var i stand til å diske opp med en fortelling som var interessant nok. Det lå liksom der og pirka i meg at jeg ikke hadde noe å skrive om. Jeg ga opp en mulig journalistkarriere, kunne ikke fordra å plage folk med teite spørsmål, og fikk jobb i kommunikasjonsbransjen. Jeg fikk skrive, i det minste.

Det gikk noen år før det begynte å gnage på ny. Denne ene boka jeg skulle skrive. Hadde ingen historie, skriveriets dørstokkmil, tenkte jeg, unnskyldte jeg meg med. Jeg hadde lagt bånd på meg i årevis fordi jeg mangla dette ene gode plot-et til en roman. Jeg skifta jobb, blei lektor i spansk og samfunnsfag, og etter en deilig høstferie i Kroatia med to lærerkolleger, på flyet hjem, traff IDÉEN meg med en voldsom kraft. Jeg slang fra meg bagasjen på gulvet idet jeg kom hjem, skrudde på mac-en og skreiv ned fortellingens ytre rammer i en rasende fart. Det var oktober 2011, og jeg var i gang.

Nå har jeg lært at en aldri skal sitte og vente på INSPIRASJON for å begynne på en roman. Opphav, påbegynt i 2011, med handling skrevet ferdig i 2013, er nå straks klar for utgivelse, etter flere konsulentbegrunnede refusjoner og mer enn et års iherdig redigering med redaktør fra Forlagshuset i Vestfold. Jeg kjenner meg ikke igjen i utsagnet «den vanskelige andreboka», det var den første som holdt på å knekke meg. De første ti sidene av roman nummer to fikk meg inn på Aschehougs Forfatterskole, en historie for seg.

Jeg er langt fra så effektiv som Nancy Drew, men endelig er jeg i ferd med å finne forfatteren i meg.

Reklamer