Det er større forskjeller og mer fattigdom i Norge enn folk tror, og mye tyder på at det står verre til i Larvik enn i resten av landet.
Ifølge Folkehelseinstituttets folkehelseprofil for Larvik, lever hele 14 % av kommunens barn i fattigdom, i husholdninger med under 60 % av gjennomsnittlig inntekt. Dessuten har vi flere varige mottakere av uførepensjon og flere som ikke fullfører videregående opplæring enn ellers i fylket og landet. Samtidig er det en åpenbar sammenheng mellom levekår og levealder og grad av utdanning. En person som har fullført høyere utdanning har en forventa levealder på 85 år, mens tallet er 78 for en som kun har grunnskole.
Et samfunn bygd på tillit?
Stadig mer forskning viser at små forskjeller i seg selv er bra for samfunnet – ikke bare for de fattigste, men også for de rikeste. Samfunn med små forskjeller skårer høyere på tillit, helse og livskvalitet og lavere på kriminalitet og sosiale problemer.
Jeg har sjøl bodd mange år i land med skyhøye sosio-økonomiske forskjeller, som for eksempel Brasil. Der snakker vi rene parallellsamfunn der den rikeste prosenten lever bak murer og kjører solide SUV-er fra den ene bevæpna porten til den neste. Der eliteskolene hvor 95 % av elevene er hvite ligger i bydeler med 80 % svart befolkning. Der de aller rikeste har dyre helseforsikringer som sikrer helsetjenester av høy kvalitet, mens den øvrige befolkninga dør av fullt helbredelige sykdommer fordi tilgangen til offentlige sykehus er for dårlig. Jeg tror ingen har problemer med å forstå hvorfor den rike frykter å bli rana og hvorfor den lutfattige tyr til kriminelle handlinger.
I Norge har vi fremdeles et godt tillitsforhold mellom innbyggerne, men jo mer forskjellene øker, jo skjørere tillit. Jo mer privatisering av velferdstjenester, jo større risiko for et dårligere offentlig tilbud for dem som ikke har råd til å kjøpe seg kvalitetsutdanning og trygge, gode helsetjenester.
De rikeste rykker fra
Den aller rikeste ene prosenten av befolkningen disponerer 10 % av alle inntekter og hele 21 % av all samlet formue i Norge. Den rikeste tidelen disponerer halvparten av all formue, og 77 av landets 100 rikeste er arvinger. Vår egen Mille Marie Treschow er et ypperlig eksempel.
Regjeringa bidrar til å øke forskjellene gjennom å gi milliarder i skattelettelser til de rike, samtidig som de kutter i velferden for arbeidsløse, pensjonister og uføre. Høyre og FrP har samla sett redusert skattene med 18 milliarder siden 2013. Hver av de 0,1% rikeste i Norge fikk i gjennomsnitt 238 000 kroner i skattelettelser i statsbudsjettet for 2015. Til sammenligning fikk vanlige lønnsmottakere (inntekt rundt 400 000 kroner) 225 kroner i månedlige skattelettelser.
Skatt, barnetrygd og bolig
SV tar kampen for å redusere forskjeller gjennom et mer rettferdig skattesystem, der alle husholdninger med samla inntekt under 750.000 skal få skatteletter, mens de med høyere inntekt må betale mer. Barnetrygda må prisjusteres og søskentillegg fra barn nummer tre må innføres. Barnetrygd må ikke falle bort dersom en mottar andre sosialytelser. Boligmarkedet er blitt en arena der de rikeste investerer i eiendom, og unge som vil etablere seg ikke kommer inn. Derfor mener SV at det skal svi på skattepengepungen å spekulere i bolig nummer to og tre. Vi vil bygge flere offentlige utleieboliger og studentleiligheter og etablere leie-eie-modeller for å åpne markedet for flere.
Alle tjener på utjevning
Å lese Larviks folkehelseprofil i sammenheng med de dystre tendensene i økte forskjeller, er nedslående. Det må både generelle og mer målretta tiltak til for utjevning og for å heve hele befolkningas levekår. Vi må se på alle mulige tiltak for å få flere varige uføre ut i jobb for å heve deres inntektsnivå, sosial dumping må bekjempes, og det må bli enklere for flyktninger å komme i jobb. Vi må tenke mer helhetlig for å få unge arbeidsledige i stand til å bli gode, stabile arbeidstakere. Det er ikke alltid om å gjøre å komme fortest mulig ut i jobb, men å gi jobbtrening og opplæring i å takle et normalt arbeidsliv.
Innsatsen for å forhindre frafall i videregående starter ikke på VG1, den starter i barnehagen. De som faller utafor, kommer ofte fra familier med lavt utdannings- og inntektsnivå. En barnehage og grunnskole som fanger opp og følger opp gjennom tidlig innsats er for noen av disse eneste mulighet til å ikke arve foreldrenes fattigdom.
Min brasilianske mann og jeg ønsker oss et framtidig Larvik som er prega av høy tillit, og lite kriminalitet, hvor det bor folk med god helse og solid utdanning. Da må vi ganske enkelt ta kampen mot de økende forskjellene.
Publisert i Østlandsposten (papir og nett).
Elin Dahling 