Å skrive for å tenke

Hvorfor er det så mange som mister interessen for realfag underveis i skoleløpet? Etter et møte i Kunnskapsdepartementet om regjeringens nye strategi for realfag og teknologi, er det tydelig at utfordringsbildet er mangefasettert.

Når både universitetsrektorer, fagforeningsfolk, student- og elevorganisasjoner, Tekna-rådgivere, politikere og arbeidsgivere peker på mange sammenfallende utfordringer, skal vi også lytte til de mange ideene til hvordan løse den såkalte realfagskrisen.

For samtidig som vi snakker stadig mer om kunstig intelligens, automatisering, grønn omstilling, energisikkerhet og behovet for teknologisk kompetanse i arbeidslivet, fortsetter vi å organisere undervisningen på måter som gjør at altfor mange unge mennesker opplever realfag som utilgjengelig, lite relevant eller rett og slett bare gørr kjedelig. At det fortsatt er utilstrekkelig kobling til teknologi, problemløsning, samfunnsutvikling og praktisk anvendelse i realfagsundervisningen, bekymrer meg.

De som kjenner meg, undrer seg sikkert over hvorfor ei samfunnsvitenskapelig språkdame som meg brått slår et slag for realfag. For jeg var ei av dem som ikke kunne skyve vekk matte og naturfag raskt nok, og med 5 i standpunkt takka jeg farvel til realfag etter GK (dagens VG1) til fordel for nybegynnerfransk og fordypning i tysk og engelsk. Åpenbart ikke fordi jeg mangla evner, men fordi realfaga slik de ble presentert for oss opplevdes smale, teoritunge og løsrevet fra verden jeg gleda meg til å utforske.

Samtidig har vi en tendens til å plassere oss i båser som «jeg skjønner ikke matte, jeg», gjerne med legitimert av foreldre med dårlig realfagserfaring fra egen skolegang. Og nå som før, må ungene tidlig velge – og velge bort – fag i sine utdanningsløp. Dette får konsekvenser for videre utdanning og for arbeidslivet.

Våre fire barn er og har vært nysgjerrige på realfag. De har alle forutsetninger for å kunne fordype seg, men med de rammevilkår skolene har, er det vanskelig å sørge for reell og forutsigbar differensiering, faglig tilpasning og riktigere type utfordringer. Dette gjelder både de som trenger ekstra støtte og de som trenger større faglige utfordringer. Det mangler folk til å dele inn i mindre grupper, og det mangler moderne og relevant utstyr og læremidler.

De to eldste hos oss har vært heldige å få følge et løp gjennom Talentsenter for realfag (Oslo vitensenter), som har gitt dem muligheten til å møte andre barn med samme interesse, arbeide undersøkende og utforskende, hands-on praktisk, på måter som oppleves både kreative og meningsfulle. Her har da 10-12-åringer fått teoretisk basiskunnskap til å sjøl bygge høyttalere, roboter, koble discolamper og fly egenkonstruerte droner.

Problemet er bare at dette er et tilbud svært få barn i Norge har tilgang til, men om mer av dette hadde vært mulig å få til på en vanlig skole i løpet av en normal uke, er jeg sikker på at mange flere hadde fått teknologilys i øya og dilla på tall – fordi det blir så åpenbart at det kan brukes til noe!

Hvis vi mener alvor når vi sier at Norge trenger flere med realfagskompetanse, kan vi ikke basere oss på at motivasjon, fordypning og talentutvikling skal skje gjennom eksterne spesialtilbud for de få heldige som bor riktig sted eller får plass. Da må vi heller begynne å diskutere hvordan selve skolen organiserer og formidler realfagene, og våge å tenke mer kreativt rundt hva matte og naturfag faktisk er.

Framtidens arbeidsliv kommer til å trenge mennesker som forstår teknologi, data, modellering, simulering, automatisering og systemforståelse, og som klarer å bruke realfaglig kompetanse til å løse praktiske problemer i svært ulike deler av arbeidslivet.

Derfor blir det også viktig å utvikle flere og bredere realfagsprofiler, der teknologi, programmering, modellering, visualisering og anvendt matematikk kobles tettere til både akademiske og yrkesfaglige praktiske utdanningsløp. For veldig mange unge mennesker oppstår motivasjonen først når de ser hvordan kunnskapen faktisk brukes, enten det handler om byggteknologi, maritime næringer, helse, industri, energi eller kunstig intelligens.

Likevel er mulighetene for fleksible og varierte realfagsløp innenfor yrkesfaglige utdanningsprogrammer fortsatt altfor begrensede, og det er kanskje et av de største paradoksene i norsk utdanningspolitikk akkurat nå. Samtidig som arbeidslivet etterspør stadig mer teknologisk og realfaglig kompetanse i praktiske yrker, opprettholder vi fortsatt et kunstig skille mellom “teoretiske” realfag og «enkel matte» på yrkesfag, som om teknologiutviklingen ikke allerede har gjort dette skillet foreldet.

Jeg håper den nye nasjonale strategien for realfag og teknologi blir mer enn bare flere skoletimer, flere ekstrapoeng, økt fokus på testresultater og ensidig satsning på studieplasser på de klassiske universitetsstudiene innen realfag.

Vi trenger en realfagssatsing som starter tidligere, som gir mer rom for differensiering og fordypning, som kobler realfag sterkere til teknologi og praktisk anvendelse, som utvikler flere fleksible realfagsprofiler i yrkesfagene, og som gir fagskolene en langt tydeligere rolle i å bygge den kompetansen arbeidslivet faktisk trenger.

Flere må oppleve at realfag angår dem og at de kan bruke kunnskapen til å forme verden på en klok, snill og bærekraftig måte.